La Putta che canta. Sang og estetikk i veneziansk opera.

http://urn.nb.no/URN:NBN:no-29322

Her er en lenke til min masteravhandling i musikkvitenskap på UiO.

Sammendrag

Hva skiller opera på vår tids scene fra opera da den for første gang så offentlighetens lys i Venezia på 1640-tallet? Hvilke trekk kjenner vi igjen og hvilke er fremmede for oss?

Vi vet at både skuespillere og sangere medvirket i de tidligste operaforestillingene. Men hvordan var det mulig for en skuespiller å synge så teknisk krevende musikk? Eller; hvordan var det mulig for en sanger å spille teater, og samtidig klare å synge vakkert? Kanskje sangen ikke var så vakker? Sagt på en annen måte: hva er det som er vakkert? Bel Canto, eller vakker sang; hva mener vi egentlig med det?

La Putta che Canta (”Kurtisanen som synger”) er et sitat av librettisten Busenello og det er hentet fra et dikt tilegnet den venezianske sangerinnen Gamba. Gamba sang i flere operaer, og hadde også en hovedrolle i Francesco Cavallis opera Elena.1 De fleste kvinnelige sangere som kom til Venezia hadde sine egne beskyttere, vanligvis fra aristokratiet. Sikkert er at det ga dem en legitimitet og en posisjon som sangere som klart skilte dem fra kurtisanene. Men hvorfor ble Gamba kalt kurtisane, eller ”putta”? Var skillet virkelig helt klart mellom sangerinner og gledespiker? Hva kan vi kalle den profesjonelle sangerinnen i Venezia; en operasangerinne, en syngende kurtisane, eller en skuespiller?

Med disse tankene som bakgrunn vil jeg invitere til en reise inn i barokkens vidunderlige verden, og til 1640 - og 1650-tallets Venezia, la Serenissima, den aller mest strålende!