Jeg er bergtatt av stemmens muligheter til skjønn klang og kunstnerisk uttrykk. Når jeg lytter til Cecilia Bartoli spres lykkelige hormoner i hele kroppen. Nå synger ikke Bartoli så ofte i Norge, men når jeg hør henne blir jeg lykkelig og berørt. Jeg er blant de av oss som elsker opera og klassisk sang. Andre kan ikke fordra denne ”kunstige” sang. Den påtroppende operasjefen Per Boye Hansen uttalte her om dagen at han vil gjøre operaen relevant for hele kulturlivet. Men er det mulig? Kan operasang elskes av alle? Hva er det som er så provoserende med operasang?
Myter og opera
Når vi opplever en operaforestilling, er vi vitne til mange kunstarter i forhåpentligvis skjønn forening. Det er iscenesettelsen i seg, alt dette vidunderlige som scenografer og sceneteknikere har skapt for å få publikum til å måpe. Det er sangere som vil imponere med nærmest naturstridige sanglige krumspring, og bevege sitt publikum med klang, intensitet og følelser. Det er orkesteret som akkompagnerer, og dirigenten som leder musikken slik at vi kan sitte der og la oss forføre. Alt dette er en del av operaens forunderlige verden.
Men det finnes en annen måte å se det på også; opera som en uforståelig provoserende kunst. Elisabeth Juell på Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) arbeider med et prosjekt om fordommer og myter om opera, Backstage Carmen. Målet med prosjektet er blant annet å avkode myter om kunstformen. I siste nummer av bladet Musikkultur forklarer studenten Oda Beitnes Amundsen hvorfor det er så enkelt å latterliggjøre opera: ”Det er de rike som har råd til opera, og har vi ikke råd, så skal vi heller ikke snakke pent om det.”
Den Norske Opera og Ballett gjør også en stor innsats for å nå ut til nye publikumsgrupper. Et eksempel er ungdomsambassadørene. Hensikten er å presentere opera og ballett for unge førstegangsbesøkere og skape ny interesse for scenekunstformene. Amundsen har valgt å være ungdomsambassadør, og hun er fornøyd med responsen hun får fra venner som blir med i operaen for første gang.
Sang som instrument
Vi har alle en stemme som vi har fått fra naturen, en naturstemme. Den kultiverte operastemmen har på sin side en klang som er veldig fjern fra naturstemmen. Jeg tror ikke det finnes noe instrument som så krevende, både for utøvere og som lyttere, som operastemmen. Den har noe ved seg som kan oppfattes høyst forskjellig fra mottaker til mottaker. Den lar oss ikke lytte sløvt, men krever vår fulle oppmerksomhet. Hvis vi ikke er vant til den, vil vi kanskje synes at sangen virker ”kunstig”, pompøs og stiv.
De fleste blant oss har ganske gode stemmer, og kan synge tålelig bra i allsang og salmer når det er påkrevet. Et lite fåtall er gitt en eksepsjonell stemme, og det er disse vi finner på musikk – og operahøgskolene. Innenfor denne lille gruppen er det et enda mindre antall som klarer å skape seg en profesjonell og god sangkarriere innenfor klassisk sang. Man kan sammenligne operasangere med klassiske ballettdansere eller idrettsutøvere på toppnivå. På samme måte som de fleste av oss klarer en vals eller en tur i skisporet, blir de færreste av oss en Barysjnikov på ballettscenen, eller en Northug i VM-løypene.
Har denne motvilje mot operasang å gjøre med at vi alle har en stemme, og at den klassiske stemmen klinger fullstendig annerledes enn vår egen naturstemme? Man skal synge naturlig, det har sangpedagoger hevdet i alle tider. Samtidig skal operasangen fremføres kunstferdig og med en tilsynelatende letthet. Sprezzatura ble dette skjulte artisteri kalt i Italia på den tiden da opera var den nye populære underholdningsformen. Selv om stemmen er kultivert for å tilpasses en bestemt sammenheng, så skal den samtidig høres ”naturlig” og uanstrengt ut. Naturlig blir derfor her noe annet enn det naturgitte.
Den klassiske sangpedagogikkens hensikt er å bygge inn en kultur i naturen, å bygge et klassisk sanginstrument av det naturgitte. På samme måte som en ballettdanser må trene sine muskler for tilsynelatende å kunne sveve i vakre hopp og piruetter, må sangeren trene de små musklene som utgjør ”sangapparatet” i strupehodet. En sangstudent bygger kort sagt sitt eget instrument, i tillegg til at hun eller han pugger musikk, tekster og roller.
Stemmens korn
Den franske filosofen Roland Barthes var opptatt av noe han kalte ”le grain de la voix”, som kan oversettes til ”stemmens korn”. Med det mente hans stemmens egen tekstur, det som ikke er ordene eller teksten, men den rene lyd, det materielle i stemmelyden. Det er ikke mulig å beskrive en stemme vitenskapelig, mente Barthes, fordi den alltid består av et erotisk forhold mellom stemmen og lytteren. Det gjør enhver beskrivelse subjektiv og personlig.
En stemmes korn har ikke så mye å gjøre med stil. I stedet handler det om smak. Dette korn kan vi oppdage både i den hese rockestemmen, og i den sensuelle operastemmen. Noen vil mene at Justin Biber og Cecilia Bartoli har det, mens Susanne Sundfør og Maria Mena mangler det fullstendig. Andre vil selvsagt være helt uenig i den uttalelsen. Det handler om hva vi tiltrekkes av, og hva vi ikke liker eller faktisk provoseres av. Det er her den ”kunstige” klassiske stemmen skaper problemer for noen. For det er nettopp kunstig den er. Det handler om stemmekunst. Det handler også om den kultursfære vi tilhører (tenk bare på kinesisk opera som er noe helt annet enn vår vestlige verdens operaklanger). Det er vel og bra at Boye Hansen vil gjøre opera relevant for hele kulturmiljøet så lenge kunstformen kan fortsette å være det den er ment til å være: kunstsang.
Kilder
Aftenposten 27/9/2011
Barthes, Roland: The Grain of the Voice. Interviews 1962-1980. University of California Press 1991.
Musikkultur 10/2011
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar