Historieløshet?

 

ER JEG HISTORIELØS?

En vanlig onsdag koser jeg meg med tv og fascineres av arkitektur, og av historier om mennesker som holder tradisjoner ved like. Så kommer tanken: Jeg da? Er jeg historieløs?

For dem som har bodd på en gård i generasjoner kan gården selv være historien. Hvis man ikke har en gård, betyr det da automatisk at man ikke har en historie? Hvis man i stedet, som jeg, har vokst opp i et villastrøk på 1970-årene, hvem er man da? En del av samfunnsutviklingen, ja. Men er man noe mer enn det? Har man en egen historie, akkurat som de fra den gården hvor veggene kan fortelle om mange generasjoner og familier bakover i tid?

Jeg tenker på min venninne på familiegården fra 1600-tallet som hun og mannen nå setter i stand. I tankene mine blir det til en tv-reportasje.

Etter å ha turnert og sunget på mange av verdens operascener er hun vendt tilbake til familiegården som er gått i arv i generasjoner. Sangen er satt på pause og sammen med mannen pusser hun nå opp den laftede gården som ligger vakkert plassert i en fjellskråning ikke langt unna Kongevegen over Dovrefjell. En av sønnene er utdannet smed og bidrar med kunnskap om gamle smedskikker. En av døtrene er gift med en av landets mest lovende unge kokker. Han planlegger allerede menyen for innvielsen. Selv syr og vever hun, og har tatt begrepet tradisjon og håndverk flere nivåer opp med en kombinasjon av bunader og egendesignede produkter - perfekt for vår teknologiske tid. Planen er å kombinere gourmetmenyer med tradisjonelt håndverk, alt servert i et miljø med tusenårige røtter og en utsikt som tar pusten av et bymenneske.

"Visste du, spør min venninne, at slik en gammel byggeskikk ble utviklet fordi man trengte hus som kunne tilpasses behovene til enhver tid? Når barnekullene var store, kunne huset enkelt bygges om og utvides med ett eller flere rom. Når behovet minket igjen, så minket man også antall rom for ikke å sløse for mye med varmen."

Jeg fra villastrøket lytter, og ser for meg et gigantisk LEGO med uante variasjonsmuligheter. Det er jo ikke akkurat like enkelt i dag å legge til noen ekstra rom i rekkehuset, selv om mange huseiere sikkert skulle ha ønsket den muligheten velkommen.

"Vil du smake min egen Aperol Spritz (populær sprudlende aperitiff på kontinentet)? Jeg lager den på saft på svarthyllblomstene fra hagen."

Mitt hode lager en ny reportasje hvor vi besøker studiekompisen min på den fjellgård han kommer fra. Han bor ikke her lenger, det lar seg ikke kombinere med det liv han lever i dag. Men han vender tilbake så ofte han kan.

Da studiekompisen vokste opp hadde de fire kuer og en katt som ikke kunne mjaue. Mor jobbet inne og far ute. På vinteren var det ikke så mye å foreta seg, så dagene ble lange med kaffe og kryssord ved kjøkkenbordet. Fint da klokken endelig ble syv og man kunne slå på tv-en.

Av og til ble det bakt i den store vedovnen i det andre huset. Mor bakte "kamkaker", en delikatesse med smør og brunost. Min studiekompis kunne allerede bake, og jeg fikk være med når jeg var på besøk. For en nybegynner var det en krevende øvelse å kjevle jevne runde kaker og legge de inn i ovnen med den lange brødspaden. En hel dag bakte vi til lageret i spiskammeret var fylt opp.

Ingen bil, men utedo, en katt uten hale og en traktor som man kunne kjøre ned til tettstedet med på under én time - de dagene veilaget tillot det.

En sommerdag plukket vi jordbær hjemme hos naboen. Bærene blir ekstra søte når de modnes langt nord med soltimer døgnet rundt. Når vi kom hjem orket vi ikke å putte bærene i fryseren, så vi satte dem inn på låven til neste morgen. Den natten ble sommerens varmeste og jordbærene gjæret.

Jeg er vokst opp i et nybygget rekkehus i et villastrøk i en middels stor by. Vi hadde tre doer, bil, undulater og akvarium. Vi hadde ikke traktor og ingen bakerovn. Og kattepusen døde etter å ha spist rottegift. Vårt rekkehus var prefabrikkert og ble montert på plass av byggefirmaet "Tre snekkere". Mine barn har ingen spesielle håndverkskunnskaper, de er en del av det nye teknologisamfunnet. Jeg har sluttet å strikke etter alle år med jobbing foran pc 'n med tilhørende musearm. Betyr det at jeg ikke har en historie, at jeg er historieløs? Hva er min historie? Har jeg en i det hele tatt?

På skolen lærte vi at alle mennesker kommer fra andre mennesker før oss. Fra tidligere hus, bakerovner og katter. Fra andre land og andre steder. Og vi bygget landet sammen. Det er så lett å bli forført av tv-program om gamle hus og de som har bodd der i generasjoner. Av vakre hager som kan være både funksjonelle og overdådige. Det er så enkelt å tenke at gresset alltid er grønnere på den andre siden. Åh, om jeg bare kunne bake de kamkakene i egen ovn, og om jeg bare hadde smedens kunnskaper og kokkens håndlag. Om bare min OBOS-leilighet hadde vært arvegods, da min sann hadde alt vært så mye bedre. Eller kanskje ikke så mye bedre, men i hvert fall mer sjel, mer hjerte, mer ekte historie?

Men er det virkelig slik? Finnes ikke sjelen utenfor det materielle? Er ikke hjertet mer enn en muskel og i stedet også et symbol for oss, vår omgivelse og de mennesker vi ønsker å være?

Et rekkehus fra 1970-årene med tre bad, montert på plass av "Tre snekkere" – for et bilde av vår samfunnsutvikling! En utvikling jeg er en del av. Og hvis jeg skal være helt ærlig: det var ganske kjedelig ved det kjøkkenbordet på den fjellgården. Hvis det en eller annen gang kom noen på besøk, så fikk han kaffe og så dro han igjen. Ikke mye ble sagt. Da Dagsrevyen ble slått på var det en befrielse. Og som forelder kjenner jeg at det ikke kan ha vært enkelt å la datteren, som ville studere astrofysikk på universitetet, flytte mange mil sørover for å få avansert nok matte på videregående, noe den nærmeste videregående skolen ikke kunne tilby. Og å gå på speilblank is i minus 20 grader midt på natten uten utelys på veien til utedoen er ikke særlig sjarmerende!

Vi er mange som elsker historier om gamle tradisjoner, de blir til flotte tv-program. Men i virkeligheten er det deilig med do inne. Tre stykker.

Jeg har min egen historie, akkurat som alle mennesker på vår jordklode. Jeg er ikke historieløs. Jeg er en del av noe større. Vårsanger strømmer ut av min internet-TV. Og akkurat nå passerer to kameler og en geit utenfor vinduet i det land jeg bor i for tiden. Jeg er i et land langt borte. Samtidig er jeg med teknologiens hjelp likevel nært mitt hjemland. Jeg er steder, mennesker, lyder og tanker. Jeg er meg selv og andre. Min egen genbank og alt det som er lagret i mitt minne og ristet inn i min hud, det er min historie. Men jeg kan jo være enig i at alt ikke tar seg like godt ut på tv.